En rykende fersk undersøkelse fra byrået Gambit H&K kommer det frem at norske bedrifter merker at nye, unge arbeidstagere stiller mye tøffere krav til sjefene og bedriftene. Bedriftene må ta det på alvor om de skal få de flinkeste hodene.
En av de kravstore ungdommene er Runa Korneliussen Fiske. Hun er 21 år og fullfører snart bachelorgraden. Vi møter henne på en kafé i Oslo, men hun vil ikke ha kaffe. I stedet drikker hun vann. Hun gløder opp når hun snakker om bærekraft, miljø og verdier som engasjerer henne.
– Jeg forventer at bedrifter og arbeidsgivere tar det på alvor. Hvis de ikke gjør det, vil de gå glipp av de gode hodene, sier Fiske til Nettavisen.
Hun studerer utviklingsstudier, og skal skrive bachelorgrad om utdanningsforholdene i Tanzania. Mange vil nok tro hun er en unik idealist som brenner for å gjøre verden til et bedre sted. Onde tunger vil kalle det godtroende.
Men hun er langt fra alene. Og hun er like ved dørstokken til arbeidslivet.
Nye sjokktall: Millioner vil miste jobben til roboter
«Alle er sånn»
– Jeg opplever at de fleste i min generasjon, og de jeg studerer sammen med, tenker i disse banene, sier hun.
Runa Fiske er ikke alene. Undersøkelsen Nettavisen har fått fra byrået Gambit bekrefter det. Hun mener det er et generasjonsskille.
– Er det en generasjonskløft mellom foreldregenerasjonen som vokste opp på 60-70-tallet og tok til takke med lønn og en jobb?
– Det er nok et generasjonsskille. Og vi er langt mer kampvillige til å kjempe om det som er viktige verdier for oss.
– Så du ville ikke tatt en jobb i for eksempel et olje- og gasselskap som kjører på med å pumpe mer uansett?
Hun tenker seg godt om og svarer litt spørrende.
– Nei. Det ville vært helt uaktuelt for meg å jobbe et slikt sted.
Metoo-kampanjen som satt verden opp ned for en del menn i makteliten, er blitt en definerende kampanje for de unge. Og der er ikke 21-åringen hverken spørrende eller undrende.
Coop blir første dagligvarekjede i Norge som gjør dette
– Hvis du hadde opplevd at bedriften du jobber i hadde beskyttet en som trakasserte, eller oppførte seg dårlig over tid, hva hadde du gjort med det?
– Jeg ville sagt ifra, og kjempet mot det. Og hvis det ikke hadde hjulpet, tror jeg nok både jeg og mange andre hadde vurdert å slutte, sier hun.
Runa, som er født i 1997 har aldri opplevd hverken verdenskrig, alvorlig økonomisk depresjon eller skyhøy rente på boliglånet. Få som er født etter 1980 har egentlig opplevd noen av delene. Dette vises tydelig i generasjonskløften, som spenner seg fra verdier, politikk og miljø.
Mens dagens foreldre- og besteforeldregenerasjon var godt fornøyd med fast jobb og en lønn som dekket behovet, er ikke det lengre nok.
– Må holde sjefen i tøylene
I undersøkelsen Nettavisen har fått tilgang på er det én person som sier:
– Jeg må holde sjefen i tøylene så han ikke går for langt i å snakke om hvor vi skal og unngår å snakke ned hva vi gjør i dag.
Det er to unge mennesker i byrået Gambit som har stått for bærekraftsundersøkelsen som har undersøkt en rekke bedrifter. De mener det vil skje mye, og verden vil se annerledes ut om 10-20 år.
På tross av ung alder, kan det trygt slås fast at det ikke er noen lettvektere de har kapret til undersøkelsen.
På listen er det både giganter som Equinor, Telenor, DNB, Norgesgruppen, Orkla og Circle K. De store verdensomspennende bedriftene Microsoft, McDonalds og CocaCola har også bidratt.
I sterile kontorlokaler med lite farge og lange korridorer finner vi to de unge tungvekterne i byrået. De er begge en del av den nye generasjonen. De drikker heller ikke kaffe under intervjuet.
Nora Callander (26) og Per Olav Myhre (29) snakker gjerne om bærekraft. Men hva legger folk egentlig i det? Nå er vi ute etter å få svar:
Er det egentlig politisk korrekthet det handler om, er det mest en gimmick for og tekkes yngre folk eller er det faktisk et ektefølt engasjement?
– Vi som skal gi råd til bedrifter kan ikke bare sitte og tenke og tro – vi må vite. Det er derfor vi gjennomførte denne undersøkelsen, sier Myhre med litt utvannet trønderdialekt.
Tror du Norge er en oljenasjon? Denne grafen tyder på noe annet
Nå mener de å vite at næringslivet tar det på alvor.
– Vi oppfatter at for noen år siden var det mer for syns skyld, nå er det mer reelt. Næringslivet må tenke på plast i havet, miljø, klima og likestilling, og en rekke andre saker. Det handler ikke bare om klima og miljø. Det krever både investorer, ansatte og potensielle ansatte, sier Myhre.
Det han sier, bekrefter også bedriftene i undersøkelsen. En av dem påpeker:
«Det virker som om folk mener litt mer alvor nå enn før. De er villige til å gjøre mer nå – ikke bare holdninger, men også handling.»
En av de aller viktigste motivasjonene ser ut til å være at de skal få de flinke folkene. Og mange vil hevde det er god business å stå på «riktig» side.
– Bærekraft er viktig, og stadig flere mener det. Det er en definerende, global sak. Enten det handler om likestilling eller om plast i havet. Vi må etterlate oss land og en klode som er i like god, eller enda bedre forfatning, sier Callander.
Norske selskaper i fronten
Den godt omtalte Paris-avtalen, som muligens ble ekstra godt kjent etter Donald Trump trakk USA ut av den, ses på som en slags milepæl for utviklingen.
– Mange våknet litt etter klimaavtalen i Paris. Det kommer til å skje mye i årene som kommer, sier Myhre.
Trodde du Donald Trump er klimaversting? Det er feil.
– Men er ikke dette mest noe vi i rike Norden kan sitte og prate om, mens det er uhorvelige mengder folk som ikke har hverken tid eller mulighet til å sitte og diskutere bærekraft?
– Alle må bidra. Vi i Vesten har kapasitet og ressurser. Da er det klart vi må bidra. Nå oppfatter vi at mange av de største selskapene er ute etter å gjøre nettopp det, sier Nora Callander.
Selv om bærekraft kanskje blir denne generasjonens definerende ord, er det grunn til å tro at det fortsatt er en god del «image» inn i bildet.
Som én av respondentene i undersøkelsen sier:
«Skandinaviasjefens døtre vil ikke bli sett i SUV’en hans, de krever å bli kjørt i den elektriske Golfen. «Millennials» er veldig idealistiske på noen områder.»
Med andre ord er det ikke mye rom for næring med «dårlig» image, som hvalfangst, landmineproduksjon og kullgruvedrift.
Eller i det minste må hvalfangerne lage noen skarpskodde bærekraftstrategier om de skal fortsette i fred og ro.