Om Eltel hadde rettslig adgang til å foreta trekk i As lønn

Som et unntak fra det alminnelige utgangspunktet om rett til motregning, er det i arbeidsmiljøloven § 14-15 andre ledd fastsatt at trekk i lønn og feriepenger som hovedregel er forbudt. Slikt trekk kan bare gjøres dersom et av de alternative vilkårene opplistet i bokstavene a til f er oppfylt. Etter bokstav c kan det gjøres trekk dersom arbeidsgiver og arbeidstaker har inngått skriftlig avtale om det. Bestemmelsen lyder:

Trekk i lønn og feriepenger kan ikke gjøres unntatt:
(...)

c.	når det på forhånd er fastsatt ved skriftlig avtale, (...)

En slik avtale kan for eksempel gjelde husleie der arbeidstakeren leier bolig av arbeidsgiveren som en del av arbeidsforholdet. Et annet eksempel er avtale om trekk for egenandel til kantineordning, jf. Fougner mfl., Arbeidsmiljøloven, Lovkommentar, 3. utgave, 2018, side 790.

A har anført at klausulen i partenes arbeidsavtale om justering ved feil utlønning ikke gir adgang til trekk, da det er et krav etter loven at avtale om trekk inngås etter at det aktuelle trekkbeløpet er kjent. Eltel har anført at det ikke er noe krav at trekket er kjent når avtalen inngås, og at klausulen derfor gir grunnlag for det foretatte trekket.

Etter en naturlig språklig forståelse ligger det i «på forhånd» at avtalen om trekk må inngås før trekket gjøres. Ordlyden gir for øvrig ikke noe svar på når avtalen må inngås. Heller ikke gir ordlyden svar på om avtalen må gjelde et aktuelt trekk som partene er kjent med, eller om trekk kan gjøres på grunnlag av en avtale om at det i framtida kan gjøres trekk, uten at det eller de aktuelle trekk er kjent. Et krav om at det aktuelle trekket må være kjent ved avtaleinngåelsen innebærer en presiserende tolkning. Ordlyden heller derfor svakt i favør av Eltels syn om at trekket ikke behøver å være kjent når avtalen inngås.

Kravet om at avtale må inngås «på forhånd» er ikke til hinder for at arbeidstaker og arbeidsgiver kan bli enige om trekk på utbetalingstidspunktet, jf. Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utgave, 2011, side 751.

Slik lagmannsretten vurderer det, kan ikke bestemmelsen forstås slik at den åpner for en ubegrenset adgang til å inngå skriftlige avtaler om trekk i lønn. Alternativet om trekk på avtalegrunnlag i bokstav c må ses i sammenheng med de øvrige alternativene listet opp i bokstavene a, b, d, e og f. Som eksempel nevnes bokstav e, hvor det er et vilkår for trekk på grunn av erstatning for skade eller tap som arbeidstakeren i forbindelse med arbeidet har voldt forsettlig eller grovt uaktsomt, at arbeidstakeren skriftlig erkjenner erstatningsansvar. Sammenhengen i § 14-15 andre ledd tilsier at arbeidstaker og arbeidsgiver ikke med hjemmel i bokstav c på forhånd kan avtale at trekk også skal kunne skje ved simpel uaktsomhet eller uten arbeidstakerens erkjennelse av erstatningsansvar.

Problemstillingen om avtalen kan inngås før det aktuelle trekket er kjent er ikke nærmere berørt i lovens forarbeider, ei heller i bestemmelsens forhistorie, som går helt tilbake til lov om tilsyn med arbeid i fabrikker fra 1892.

Formålet med forbudet mot trekk i lønn er å sikre at arbeidstaker mottar lønnen sin mest mulig ubeskåret og at lønnen skal være forutsigbar, jf. Ot.prp.nr.50 (1993–1994) kapittel XII punkt 1, side 144. Arbeidsmiljøloven er en vernelov ved at den blant annet har som formål å «sikre trygge ansettelsesforhold», jf. lovens § 1-1 bokstav b. Disse hensynene vil bli best ivaretatt dersom avtalen først kan inngås etter at det aktuelle trekket er kjent for arbeidstakeren.

Sivilombudsmannen har flere ganger vurdert om arbeidsmiljølovens bestemmelse om trekk i lønn på avtalegrunnlag hjemler en adgang for avtaler om trekk i lønn ved feilutbetalinger, før eventuelle feil er begått. I SOMB-2001-22 konkluderte Sivilombudsmannen med at bestemmelsen må tolkes strengt:

«Det sentrale vil etter mitt syn være at det foreligger et uomtvistelig samtykke før det foretas trekk i en arbeidstakers lønn. Dette innebærer at det må foreligge en avtale der det er klart at begge parter er innforstått med hva trekket gjelder. Som utgangspunkt vil jeg derfor anta at loven kun åpner for å gjøre trekk i lønn og feriepenger der avtale om dette er inngått i etterkant av feilutbetalingen. Avtalen om adgang til å trekke i lønnen blir dermed samtidig en erkjennelse av at det foreligger et krav og arbeidstakers samtykke i at kravet gjøres opp ved at det foretas trekk i lønnen. I de tilfeller der det foreligger skriftlige generelle forhåndsavtaler om adgang til å gjøre trekk i lønnen i forkant av feilutbetalingen, hvilket har vist seg er en relativt vanlig standardklausul innenfor det offentlige, mener jeg det er grunn til å anta at denne avtalen bare vil kunne danne grunnlag for trekk der det i tillegg foreligger en erkjennelse fra arbeidstakeren om at det foreligger et krav på arbeidsgiverens hånd, jf. også regelen i bokstav e) om erstatningskrav. I tvistesituasjoner der det ikke er erkjent at det foreligger et krav på arbeidsgiverens hånd, vil en generell forhåndsavtale om trekk etter mitt syn ikke kunne gjøres gjeldende.»

Ombudsmannen begrunnet sitt syn i bestemmelsens ordlyd, forarbeidene, sammenhengen med øvrige trekkgrunnlag i bestemmelsen, samt reelle hensyn med vekt på kravet til forutberegnelighet.

Det framgår av uttalelsen at Sivilombudsmannens syn ble forelagt Arbeids- og administrasjonsdepartementet, som i brev til ombudsmannen uttalte:

«På denne bakgrunn er departementet enig i at en standardklausul inntatt i arbeidsavtalen som generelt slår fast at det skal være adgang til å foreta trekk i lønn ved feilutbetalinger i utgangspunktet ikke kan danne grunnlag for trekk i lønn. Som Sivilombudsmannen påpeker ivaretar generelle forhåndsavtaler ikke i tilstrekkelig grad hensynet til forutsigbarhet og kontroll. Avtalen gir arbeidsgiveren adgang til uten videre å trekke arbeidstakeren for hele eller store deler av lønnen i tilfelle fremtidige feilutbetalinger. Avtalen ivaretar således ikke arbeidstakerens behov for mest mulig ubeskårede lønnsutbetalinger og for oversikt over fremtidige lønnstrekk. Videre gir generelle forhåndsavtaler arbeidsgiver mulighet til å trekke i lønnen også i de tilfeller der det er tvist om arbeidsgivers krav. Avtalen vil da ikke forhindre at arbeidsgiveren får et sterkt pressmiddel mot arbeidstakeren. Det bør også tillegges vekt at en arbeidstaker som begynner i en ny stilling sjelden vil overskue konsekvensene av en slik avtaleklausul, ei heller oppleve det som en reell mulighet å ikke akseptere klausulen. Disse forholdene betyr at generelle forhåndsavtaler ikke fungerer i samsvar med formålet med avtalekravet i arbeidsmiljøloven § 30 nr 3 bokstav c).

Departementet finner likevel ikke holdepunkter for å hevde at alle forhåndsavtaler om lønnstrekk ved feilutbetalinger vil være ugyldige. En forhåndsavtale vil etter departementets syn kunne være gyldig hvis den er supplert med begrensninger med hensyn til trekkets størrelse, preklusjonsfrister, varsling, krav om etterfølgende erkjennelse og samtykke og/eller andre vilkår som i tilstrekkelig grad sikrer arbeidstakerens behov for forutsigbarhet og kontroll.»

Sivilombudsmannen har senere gjentatt samme oppfatning som i SOMB-2001-22 i uttalelsene i SOM-2017-256 og SOM-2020-417.

Arbeidsmiljøloven ble i 2010 endret slik at § 14-15 tredje ledd, som bestemmer at omfanget av trekk skal begrenses til den del av kravet som overstiger det arbeidstaker med rimelighet trenger til underhold for seg og sin husstand, ble utvidet til å gjelde ved trekk på grunnlag av avtale etter bokstav c. Tidligere gjaldt tredje ledd bare ved trekk etter alternativene i bokstavene e og f. Bakgrunnen for endringen var at Norge hadde fått kritikk for å bryte med Den reviderte europeiske sosialpakt artikkel 4 punkt 5 om at man bare skal tillate trekk i lønn på de vilkår og i den utstrekning som er fastsatt i nasjonale lover eller forskrifter, eller ved tariffavtaler eller voldgiftskjennelser, jf. Ot.prp.nr.54 (2008–2009) punkt 7.1.1.

Det framgår av den nevnte proposisjonen punkt 7.1.4 at enkelte høringsinstanser foreslo begrensninger i adgangen til å avtale trekk utover lovforslaget om å begrense størrelsen på lønnstrekk. LO pekte på at avtaleadgangen misbrukes, spesielt overfor utenlandske arbeidstakere. Akademikerne mente at avtale som trekkgrunnlag burde oppheves, da «avtaleadgangen misbrukes ved at arbeidsgiver i forbindelse med inngåelse av arbeidsavtale får inn klausuler om svært vid adgang til trekk i forbindelse med feilutbetalinger». Arbeids- og inkluderingsdepartementet skrev i punkt 7.1.5 om departementets vurderinger og forslag:

«Flere høringsinstanser har fremholdt at det også bør settes grenser for selve adgangen til å inngå avtale om lønnstrekk. Departementet er enig i at det kan være grunn til å se på dette, men at spørsmålet må utredes nærmere før det eventuelt kan fremmes forslag i denne retning.»

Lagmannsretten kan ikke se at uttalelsen kan forstås som at departementet ga uttrykk for at det etter gjeldende rett ikke var grenser for adgangen til å inngå generelle avtaler om lønnstrekk i arbeidsavtaler. Det framgår heller ikke av proposisjonen at departementet hadde endret standpunktet det inntok i sitt svar til Sivilombudsmannen i SOMB-2001-22 når det gjelder standardklausuler om trekk ved feilutbetalinger.

Selv om forhåndsavtaler er blitt mindre betenkelig etter endringen av arbeidsmiljøloven § 14-15 tredje ledd i 2010, kan ikke lagmannsretten se at dette i seg selv tilsier at adgangen til å inngå generelle forhåndsavtaler om trekk i lønn skal være ubegrenset. Ved store feilutbetalinger kan trekk dessuten innebære betydelige fradrag i arbeidstakerens lønn også med begrensningen i tredje ledd, ved at arbeidsgiver kan foreta trekk over lang tid.

Det er lite rettspraksis om forståelsen av arbeidsmiljøloven § 14-15 andre ledd bokstav c. Høyesterett har ikke tatt stilling til spørsmålet.

Gulating lagmannsrett la i LG-2020-4147 til grunn at en generell klausul i en arbeidsavtale om lønnstrekk ved feil utbetaling av lønn ikke ga tilstrekkelig hjemmel for å iverksette lønnstrekk der både grunnlaget for fordringen og adgangen til å foreta lønnstrekk var bestridt. Som begrunnelse er det i dommen vist til departementets svar til Sivilombudsmannen i SOMB-2001-22 og «de krav til forutsigbarhet eller kontroll som stilles til avtaler om trekk» etter lovens § 14-15 andre ledd bokstav c.

I dom fra Oslo tingrett i TOSLO-2009-112500 la flertallet til grunn at det er en adgang til å inngå generell, skriftlig forhåndsavtale om fradragsrett i lønnsutbetaling, og at det ikke er grunnlag for å innfortolke at avtale om trekkadgang må være inngått i forbindelse med hvert enkelt trekk. Ofoten tingrett la i TOFOT-2009-157999 til grunn at avtaler om trekk i lønn må være inngått etter at det er klargjort for arbeidstaker hva som er grunnlaget for lønnstrekket og trekkbeløpets størrelse.

I juridisk teori er problemstillingen berørt enkelte steder, men det synes å være sprikende oppfatninger om hva som er den riktige løsningen.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av rettskildene, der det er lagt særlig vekt på formålet med forbudet mot trekk og at departementet ikke kan ses å ha gått bort fra sin uttalelse til Sivilombudsmannen i SOMB-2001-22, kommet til at den konkrete standardklausulen i As arbeidsavtale ikke gir tilstrekkelig grunnlag for at Eltel kunne trekke i hans lønn i medhold av arbeidsmiljøloven § 14-15 andre ledd bokstav c. Lagmannsretten utelukker ikke at en standardklausul i en arbeidsavtale kan være gyldig grunnlag for motregning, forutsatt at det foreligger rettslig grunnlag for kravet. Standardklausulen i As arbeidsavtale ivaretar imidlertid ikke i tilstrekkelig grad arbeidstakers behov for forutsigbarhet og kontroll. Det foretatte trekket var derfor urettmessig.

Om Eltel hadde rettslig grunnlag for å kreve tilbakebetaling

Uten rettslig grunnlag for et krav om tilbakebetaling ville trekk i lønn vært urettmessig også for det tilfelle at partenes avtale ga tilstrekkelig grunnlag for lønnstrekk etter arbeidsmiljøloven § 14-15 andre ledd bokstav c. Med den konklusjonen lagmannsretten har kommet til ovenfor er det, etter at A endret sin påstand under ankeforhandlingen, ikke nødvendig for resultatet i saken å vurdere om Eltel hadde rettslig grunnlag for å kreve det feilutbetalte beløpet tilbake fra A. Slik saken har vært lagt opp av partene under ankeforhandlingen, finner lagmannsretten likevel grunn til å vurdere også dette spørsmålet.

Etter lagmannsrettens oppfatning gir ikke klausulen i arbeidsavtalen et selvstendig kontraktsmessig grunnlag for tilbakebetaling, slik tingretten har lagt til grunn. Klausulen må forstås som et rutinemessig forbehold om tilbakebetaling, og den innebærer ikke at A er varslet om eller har akseptert at lønnen/godtgjøringen han fikk utbetalt i siste halvdel av 2018 er usikker på noen måte. Som støtte for at kravet om tilbakebetaling derfor ikke kan hjemles i avtalen vises til Haaskjold, Obligasjonsrett, En innføring, 2017, side 246-247:

«Det forekommer også at partene tar forbehold om tilbakebetaling. Dette kan være aktuelt dersom betalingsforpliktelsen er usikker, eller dersom det er uklart hvilket omfang den har. Dersom det klart er forutsatt at betalingen er foreløpig, kan avtalen være et selvstendig rettslig grunnlag for et krav på tilbakebetaling.»

Videre vises det til Bergsåker, Pengekravsrett, 4. utgave, 2020, side 262:

«Forbehold som er trykket på lønnsslipper o.l. om tilbakebetaling i tilfelle om tilbakebetaling i tilfelle feil, innebærer ikke at det overfor betalingsmottakeren er gitt et varsel om at nettopp dette kravets omfang er usikkert. Utbetalinger er – enten det dreier seg om lønn eller annet – normalt korrekte. Bare hvis det gjennom forbeholdet er gitt et varsel om usikkerhet i nettopp dette tilfellet, bør forbeholdet tillegges vekt som et moment for senere tilbakebetaling.»

Lagmannsretten legger til grunn at retten til tilbakebetaling av for mye utbetalt godtgjøring etter reiseregning vil reguleres av de ulovfestede reglene om condictio indebiti, jf. Ot.prp.nr.50 (1993–1994) kapittel XII punkt 1, side 144 og Borgeruds merknader til arbeidsmiljøloven § 14-15 andre ledd bokstav c på Gyldendal Rettsdata, note 559, sist oppdatert 5. mai 2019.

Etter læren om condictio indebiti avgjøres spørsmålet om tilbakebetaling kan kreves etter en konkret rimelighetsvurdering uten klare retningslinjer, jf. Rt-1985-290 på side 294. Ved vurderingen er det etter rettspraksis en del momenter som ofte trekkes fram, se Bergsåker, op. cit. side 259-267 og Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utgave, 2011, side 705-710. Blant annet ses det hen til om betaleren eller betalingsmottakeren skjønte eller burde skjønt at betalingen var feil, eventuelt om feilen ligger hos den ene parten uten at denne er å bebreide. Andre momenter som gjerne vektlegges er partenes profesjonalitet, fordringens art, og om betaleren har eller burde ha tatt forbehold ved betalingen. Tiden som er gått fra betaleren fikk eller burde fått kunnskap om feilen, samt fra den uriktige betalingen skjedde, har også betydning.

Etter en konkret helhetsvurdering er lagmannsretten kommet til at Eltels krav om tilbakebetaling er avskåret etter reglene om condictio indebiti. Ved vurderingen er det lagt særlig vekt på at A var i god tro da han mottok godtgjøring etter reiseregning i siste halvdel av 2018. Han var etter det opplyste ikke kjent med at satsene var endret. A mottok diettgodtgjørelse etter samme satser som tidligere, og det er ikke noe som tilsier at han burde stilt spørsmål ved riktigheten av utbetalingene. Eltel var imidlertid klar over de nye satsene som ble fastsatt 21. august 2018 og at disse gjaldt med tilbakevirkende kraft fra 22. juni 2018. Selv om Eltel ikke visste hvem av de ansatte som ville få for mye eller for lite ved utbetaling etter de gamle satsene, burde bedriften på et langt tidligere tidspunkt ha varslet sine ansatte om at korrigeringer ville kunne skje når det nye systemet var på plass. Da orienteringen til de ansatte på intranett kom først i romjulen 2018, etter at feilutbetalingene var gjennomført, hadde ikke A mulighet til å innrette seg etter et mulig krav om tilbakebetaling. At feilutbetalingene er i strid med tariffavtalen som partene er bundet av, tilsier ikke at Eltel har rettskrav på tilbakebetaling, jf. Rt-1938-207 på side 210-211.

Også As påstandsgrunnlag om at trekk er urettmessig fordi Eltel ikke hadde rett til å kreve tilbakebetaling, har etter dette ført fram.

Sakskostnader

A har vunnet saken og har i utgangspunktet krav på full erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner for å frita Eltel for erstatningsansvaret etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Advokat Vikan har oppgitt samlede sakskostnader for lagmannsretten til 128 538 kroner. Det er ikke beregnet merverdiavgift av beløpet. Eltel har ikke reist innsigelse mot sakskostnadsoppgaven, og oppgitt beløp tilkjennes som nødvendige kostnader, jf. tvisteloven § 20-5.

Da lagmannsretten etter tvisteloven § 20-9 andre ledd skal legge sitt resultat til grunn ved avgjørelsen av sakskostnader for lavere instanser, anses A å ha vunnet saken også for tingretten og forliksrådet. Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd har han derved krav på å få dekket sine sakskostnader ved behandlingen av saken i tingretten og forliksrådet. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak etter § 20-2 tredje ledd.

Advokat Vikan har oppgitt kostnadene ved behandlingen i forliksrådet og tingretten til henholdsvis 4 600 og 134 400 kroner. Eltel har heller ikke hatt innvendinger mot kravet om sakskostnader for de lavere instanser, og beløpene tilkjennes som nødvendige kostander, jf. tvisteloven § 20-5, samt § 6-13 første ledd bokstav d hva gjelder behandlingen i forliksrådet.

Dommen er enstemmig.

DOMSSLUTNING