§ 1.

Når riket er i krig kan militære myndigheter rekvirere alt som er nødvendig for krigsmakten og institusjoner som er knyttet til den. Således kan rekvireres:

Kongen kan bestemme at reglene i denne paragraf helt eller delvis skal gjelde også utenfor krigstid når krigsmakten eller noen del av denne er beordret satt på krigsfot i beredskapsøyemed, eller når det er nødvendig til fremme av beredskapstiltak, herunder større øvelser.

Forvaltningsloven gjelder for behandlingen av saker etter annet ledd, dog ikke når krigsmakten eller noen del av denne er beordret satt på krigsfot i beredskapsøyemed. Forhåndsvarsel til sakens parter kan likevel unnlates dersom antallet parter i saken er stort eller et stort antall saker behandles under ett, eller forhåndsvarsel kan medføre at saken forsinkes på en uheldig måte. Tilsvarende gjelder dersom forhåndsvarsel av hensyn til parten synes upåkrevet. Kongen kan bestemme at vedtak etter loven ikke skal kunne kreves grunngitt og ikke skal kunne påklages.

Krav i eller i medhold av loven her om utferdigelse av dokument, bruk av blanketter, krav om underskrift eller lignende, er ikke til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon.

Bruk av elektronisk kommunikasjon ved underretning om et vedtak fra et forvaltningsorgan er bare tillatt når den vedtaket retter seg mot uttrykkelig har godtatt dette.

§ 2.

Rekvisisjon kan skje til eie, bruk eller annen særlig rådighet. Dog kan eiendomsrett til fast eiendom ikke kreves avstått i medhold av denne lov.

Rekvisisjon til bruk omfatter rett til å foreta de endringer ved gjenstanden eller eiendommen som vedkommende myndighet finner nødvendig.

§ 3.

Ved rekvisisjon etter § 1, punkt 3 og 4, kan det gis pålegg om at virksomhet, bedrift m.v. helt eller delvis stilles til krigsmaktens rådighet under kontroll av rekvisisjonsmyndigheten, at virksomheten eller bedriften økes eller omlegges, eller at det foretas eller gjennomføres de forandringer som ansees påkrevd.

Hvis pålegg etter første ledd ikke etterkommes eller ikke oppfylles på tilfredsstillende måte, kan det ved ny rekvisisjon gis pålegg om at bedriften eller virksomheten med dertil hørende grunn, bygninger, utstyr og personell, helt eller delvis overgår til Staten, som så fall selv overtar driften så langt det ansees påkrevd av hensyn til de formål hvortil rekvisisjonen finner sted. Etter at Staten har overtatt bedriften eller virksomheten, har Staten adgang til å foreta hvilke som helst forandringer som den anser påkrevd. Ved statsdriftens opphør skal bedriften eller virksomheten leveres tilbake i så vidt mulig uforringet stand.

§ 4.

Når det finnes påkrevd av hensyn til landets forsvar, kan militære myndigheter kreve at sivile personer, gjenstander som nevnt i § 1, punkt 1, samt virksomheter og bedrifter m.v. som nevnt i § 1, punkt 3 og 4, med eller uten personale, materiell og lager, skal flyttes fra et område til et annet. Bestemmelsene om rekvisisjon får tilsvarende anvendelse så langt de passer. For å gjennomføre slik flytning kan militære myndigheter rekvirere gjenstander, fast eiendom og andre ytelser som nevnt i § 1.

De militære myndigheter kan pålegge vedkommende kommune å medvirke under flytning som nevnt i første ledd, og kan herunder gi dem fullmakt til å utøve slik rekvisisjonsrett som nevnt i samme ledds tredje punktum.

§ 5.

De myndigheter som Kongen bestemmer kan peke ut fast eiendom og løsøre som skal rekvireres etter § 1, og gi eier og bruker av løsøre pålegg om at tingen i nærmere angitte tilfelle skal stilles til rådighet på angitt sted. Utpeking kan foretas og pålegg kan gis allerede i fredstid når det anses nødvendig for å førebu avståing etter nevnte bestemmelse med sikte på gjennomføring i situasjoner som der angitt. Utgiftene ved å etterkomme slike pålegg erstattes etter reglene for rekvisisjoner, jfr. §§ 12-17.

Eier og bruker av fast eiendom eller løsøre plikter etter krav fra myndighetene å erkjenne mottakelse av melding om tiltak eller pålegg som nevnt, samt å gi opplysninger og gi adgang til synfaring. Løsøre kan om nødvendig pålegges brakt til bestemt sted for synfaring. Slike pålegg skal oppfylles uten erstatning med mindre annet er bestemt av Kongen.

Fast eiendom og løsøre kan, etter avgjørelse av de myndigheter som Kongen bestemmer, allerede i fredstid utbedres eller på annen måte forandres for å gjøres tjenlig for det påtenkte formål. Reglene i § 6, femte og sjette ledd gjelder tilsvarende.

Politiet og Statens bilsakkyndige skal medvirke ved utpeking av motorkjøretøyer.

Kongen eller den han gir fullmakt kan bestemme at også andre offentlige myndigheter skal medvirke ved utpekning av gjenstander, varer, bedrifter m.v. etter første ledd.

§ 6.

De myndigheter som Kongen bestemmer kan allerede i fredstid gi virksomheter og bedrifter m.v. som nevnt i § 1 punkt 3 og 4 pålegg om følgende:

Det samme gjelder forberedende rådgjerder som tar sikte på å kunne sette virksomhet, bedrift m.v. ut av funksjon for kortere eller lengere tid. Pålegg som nevnt i foregående punktum kan også gis enhver eier eller besitter av transport- og sambandsmidler.

Kongen eller den han gir fullmakt gir nærmere regler om iverksettelse av tiltak etter denne paragraf.

Bestemmelsene om rekvisisjon får tilsvarende anvendelse så langt de passer.

Utgifter ved tiltak etter punkt 3 og 4 i første ledd betales av vedkommende virksomhet, bedrift m.v. i den utstrekning det gjelder tiltak som tar sikte på å forebygge skade på eiendom, folk eller gods der.

Fører slike tiltak med seg vesentlige tap eller ulemper som er urimelig store i forhold til virksomhetens, bedriftens størrelse og den sikring og andre fordeler som oppnåes, avgjøres spørsmålet om erstatning skal ytes, og i tilfelle med hvilket beløp, ved skjønn i samsvar med §§ 13-16.

På samme måte erstattes utgifter til tiltak etter annet ledd, såfremt utgiftene ikke må regnes som uvesentlige.

§ 7.

Kongen bestemmer hvilke militære myndigheter som skal ha rekvisisjonsrett etter denne lov og innen hvilket område retten skal kunne utøves.

Retten kan gå på rekvisisjon til fordel for krigsmakten i sin helhet eller til fordel for nærmere bestemte avdelinger eller enheter.

§ 8.

Kongen eller den han gir fullmakt, kan gi regler om hvilke myndigheter i stat eller kommune, særskilt oppnevnte organer eller sammenslutninger rekvisisjonen skal rettes til innen landsdel, fylke eller kommune, og om hvorledes disse skal fordele rekvisisjonsbyrden innen vedkommende områder.

Hvor ikke annet er bestemt, eller hvor det på grunn av rekvisisjonens art finnes hensiktsmessig, rettes rekvisisjonen til vedkommende kommune som bestemmer hvorledes rekvisisjonsbyrden skal fordeles innen kommunen.

Gjelder rekvisisjonen bestemt angitte ytelser, kan de også rettes til politiet på stedet.

Gjelder rekvisisjonen noe som disponeres av staten eller et fylke, rettes den til vedkommende institusjon.

Når den militære situasjon nødvendiggjør en hurtig oppfyllelse av rekvisisjonen, eller det av andre grunner ansees formålstjenlig kan den rettes direkte til ledelsen av vedkommende bedrift eller til den som skal avgi ytelsen. Den militære myndighet som fremsetter rekvisisjonskravet, skal i så fall snarest mulig underrette vedkommende statsforvalter om kravet og til hvem det er rettet.

Den som rekvisisjonen rettes til, plikter å sørge for oppfyllelsen.

Myndigheter i stat og kommune, særskilt oppnevnte organer, sammenslutninger, selskaper og enkeltpersoner plikter etter anmodning på enhver måte å bistå ved forberedelse og oppfyllelse av militære rekvisisjoner.

§ 9.

Rekvisisjonene skal være skriftlige og nøyaktig angi det som skal ytes samt tid og sted for ytelsen. Tiden og stedet for ytelsen fastsettes slik at det blir tilstrekkelig frist til å oppfylle rekvisisjonen.

En rekvisisjon må aldri omfatte noe som den som skal oppfylle den ikke er i besittelse av eller ute av stand til å yte eller som ikke finnes innen den kommune rekvisisjonen er rettet til. En rekvisisjon må heller ikke omfatte noe som er uomgjengelig nødvendig for å tilfredsstille besitterens behov.

De rom og senger som trengs for besitteren og hans husstand, bør som regel ikke rekvireres.

§ 10.

Rekvisisjon kan kreves gjennomført selv om erstatning ikke er fastsatt eller betalt.

Når det er nødvendig, kan politiet ta det rekvirerte i besittelse hos den som er forpliktet til å oppfylle rekvisisjonen. Er den sivile politimyndighet ikke til stede, og en utsettelse vil kunne medføre vesentlige ulemper, kan rekvisisjonsmyndigheten selv sette seg i besittelse av det rekvirerte.

§ 11.

Når rekvisisjonen blir gjennomført, skal det i et rekvisisjonsdokument gis en så vidt mulig fullstendig beskrivelse av ytelsens art, mengde og kvalitet. Slik beskrivelse skal i tilfelle også gis når rekvisisjonen opphører.

Kongen kan gi nærmere regler om at beskrivelse som nevnt i første ledd skal foretas av to synsmenn som oppnevnes og tilkalles av kommunen. Kan ikke kommunen i tide oppnevne og tilkalle synsmennene, gjøres det av rekvisisjonsmyndigheten. Den som blir oppnevnt plikter å gjøre tjeneste.

Synsmennene tilkommer skyss- og kostgodtgjøring som for offentlige tjenestemenn bestemt.

Et eksemplar av rekvisisjonsdokumentet skal inneholde kvittering for ytelsen og gis den som rekvisisjonen er rettet til.

§ 12.

Ytelser og tap som følge av rekvisisjon skal godtgjøres av statskassen.

Ved rekvisisjon av rom i et sammenhengende tidsrom av ikke over 2 døgn gis ingen annen godtgjøring enn erstatning for bevislig voldte skader, tap eller utgifter. Det samme gjelder for bruk av ellers ubenyttede rom og ledige fartøyer uten hensyn til brukens varighet. Avstår samme besitter i løpet av samme kalenderår flere ganger rom som ellers er i bruk for et tidsrom som hver gang ikke overstiger 2 døgn, skal godtgjøring dog gis for så vidt tidsrommet i alt utgjør mer enn 3 døgn.

Kongen kan bestemme at visse ytelser skal godtgjøres etter takster som fastsettes av ham eller den han gir fullmakt. Slike takster kan fastsettes for hele riket eller for deler av det.

For alle andre ytelser og tap fastsettes erstatningen etter skjønn i samsvar med §§ 13-16.

§ 13.

Til å behandle saker om erstatning for ytelser og tap som følge av rekvisisjon skal oppnevnes lokale skjønnsnemnder, nemlig en eller flere alminnelige skjønnsnemnder og bilskjønnsnemnder i hvert fylke og fartøyskjønnsnemnder i distrikter som fastsettes av Kongen. Kongen kan bestemme at det også skal oppnevnes andre særskilte lokale skjønnsnemnder i fylkene eller i andre distrikter. Dessuten kan oppnevnes en skjønnsnemnd for hele riket, Sentralnemnda for rekvisisjonssaker, når dette finnes hensiktsmessig.

Kongen bestemmer antallet av lokale skjønnsnemnder og gir nærmere regler om nemndenes virkeområder. Han kan bestemme at lokal skjønnsnemnd som er oppnevnt for et bestemt fylke eller annet distrikt, skal behandle erstatningssaker også fra andre deler av landet.

§ 14.

Sentralnemnda for rekvisisjonssaker skal ha fem medlemmer med varamedlemer som oppnevnes av Kongen. Ett av medlemmene oppnevnes som leiar. Leiaren og hans varamedlem skal ha utøvet virksomhet som embetsdommer. De øvrige medlemmer og varamedlemer skal fylle vilkårene etter domstolloven av 13. august 1915 § 53.

Lokal skjønnsnemnd skal ha tre medlemmer med varamedlemer hvorav to oppnevnes av statsforvalteren. Ett av disse medlemmene oppnevnes som leiar. Strekker distriktet for en fartøyskjønnsnemnd eller annen særskilt nemnd seg over flere fylker, fastsetter Kongen hvilken statsforvalter skal foreta oppnevningen. Det tredje av medlemmene med varamedlem oppnevnes av den militære myndighet som Kongen bestemmer. Medlemmene og varamedlemene skal fylle vilkårene etter domstolloven av 13. august 1915 § 53.

Oppnevningen gjelder for så lang tid som Kongen bestemmer, dog ikke for mer enn 4 år. De som blir oppnevnt plikter å ta imot vervet.

Kongen gir regler om godtgjøring til medlemmene av skjønnsnemndene. Utgiftene ved nemndenes virksomhet bæres av Staten.

§ 15.

De lokale skjønnsnemnder fastsetter erstatning for ytelser og tap som ikke blir avgjort etter takster eller av Sentralnemnda for rekvisisjonssaker.

Ved skjønnet legges dagens alminnelige priser til grunn.

Skjønnsnemnda har adgang til å besiktige gjenstanden for ytelsen og til å innhente og bruke alle opplysninger som den finner nødvendige. For øvrig legges rekvisisjonsdokumentet til grunn for skjønnet.

Er medlemmene ikke enige om erstatningsbeløpet, gjelder det beløp som får flest stemmer. Er det ikke flertall for noe beløp, gjelder det nest høyeste beløp.

Skjønnsnemndas avgjørelser er endelige med de unntak som følger av § 16 punkt 2 eller § 16 tredje ledd.

Kongen kan gi nærmere regler om fremgangsmåten ved skjønn etter denne paragraf.

§ 16.

Etter nærmere regler som gis av Kongen kan Sentralnemnda for rekvisisjonssaker tillegges følgende gjøremål:

Reglene i § 15 annet til fjerde ledd gjelder tilsvarende, dog slik at reglene i rettergangslovens^​1 § 142 annet ledd kommer til anvendelse når det ikke er flertall for noe beløp.

Er nemnd som nevnt i første ledd ikke opprettet, er departementet klageinstans.

§ 17.

Kongen kan gi nærmere regler om utbetaling av godtgjøring og erstatning etter denne lov.

Slike regler kan gis med virkning også for rekvisisjoner som allerede har funnet sted.

§ 18.

Den som på grunn av rekvisisjon blir ute av stand til å oppfylle andre offentlige eller private forpliktelser, fritas for straff eller erstatning som manglende oppfyllelse ellers ville ha medført.

§ 19.(Opphevet)

§ 20.

Den som forsettlig eller uaktsomt uten lovlig grunn unnlater å etterkomme rekvisisjon etter §§ 1-3 eller pålegg etter §§ 4-6 eller motsetter seg eller søker å hindre gjennomføringen, straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 år eller med begge deler, hvis ikke forholdet rammes av et strengere straffebud.

Den som ellers overtrer noen bestemmelse utferdiget med hjemmel i denne lov, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder hvis ikke forholdet rammes av et strengere straffebud.

På samme måte straffes forsøk.

§ 21.(Opphevet)

§ 22.(Opphevet)

§ 23.

Påføres Staten utgifter på grunn av mangelfull eller forsinket oppfyllelse av en rekvisisjon, kan det kreves erstatning av den skyldige. Er rekvisisjonen rettet til en kommune, kan Staten holde seg til kommunen som kan søke regress hos den skyldige.

§ 24.

Kongen gir nærmere regler til gjennomføring av denne lov.

§ 25.

Denne lov trer i kraft fra den dag^​1 Kongen bestemmer.

– – –