Fisk er høytstående dyr, selv om de svømmer i dypet. Den ser ikke bedende på deg når den er sulten, skriker ikke hvis den får vondt og klynker ikke når den er redd. Men det betyr ikke at fisken ikke opplever sult, smerte og frykt. Dyrs følelser er ikke direkte målbare, men vi kan måle stresshormoner og studere motivasjonssystem, og ut fra det si noe om hvordan dyrene opplever situasjoner. Fisken har en hjerne som minner om vår, den har hjerte, lever, og nyrer, den blir sulten og må spise, den har et immunforsvar og kan bli syk – det er de samme biologiske mekanismene i en fisk som i en katt eller hund.

Likevel blir det misvisende når fisk inngår i statistikken for forsøksdyr uten videre nyansering. Det er behov for forsøk i ulik skala: fra labforsøk på få individer, til forsøk under forhold som tilsvarer de laksen opplever i kommersielle merder. Laks drettes normalt opp med svært mange fisk per enhet. Derfor vil forskning som rettes mot ny merd-teknologi eller sensorer for bedre overvåkning miljø fort kreve 100 000 fisk for at forsøket skal gi et realistisk bilde av f.eks. atferd og samspill mellom fisk og teknologi. Denne fisken er forsøksdyr i den forstand at de blir filmet og overvåket av forskere som vil studere deres atferd og forstå hvordan de faktisk oppfører seg i bølger i ei virkelig merd.

Å sammenligne tall om individer fra denne forsøksarenaen med tall fra et laboratorium eller fjøs, blir som å sammenligne, ikke epler og pærer, men snarere rosiner og vannmeloner. Det siste tiårets mange forsøk som har vist at nye merdkonsept er like gode som gamle, har ikke gitt forsøksdyrene negative konsekvenser fra forsøkene, men likevel gitt skyhøye tall i statistikken. Når man snakker om dyreforsøk, bør man ikke se blindt på antallet uten å ta hensyn til den faktiske belastning på dyrene.

På femti år har norsk fisk gått fra å være noe som må fanges til å bli et husdyr som blir alet opp for matproduksjon. Selv om fiskene lever i et annet element enn pattedyr, og selv om innhegninga deres er under vann, skal disse dyras velferd ivaretas etter samme prinsipp som dyr i landbruket. I praksis ser det likevel annerledes ut for dyr i fjøset, der kua føder én kalv. Hver fisk gyter mange tusen egg. Fiskeoppdrett er, tallmessig, en annen verden enn dyrehold på land.

Å sørge for velferd for hvert individ når 200 000 fisk svømmer sammen er vanskelig, men vi må finne bedre løsninger enn i dag. I jakten på løsninger er en het kandidat eksponerte lokaliteter – steder som har mer friskt vann og mye vind, strøm og bølger. Hvis anleggene ligger lenger fra hverandre, vil lakselus og smitte ikke så lett spre seg. Men hvordan vil fisken få det i slike anlegg? Det har vi, som en del av forskningssenteret SFI Exposed, forsket på. Først trodde man at sterk vannstrøm ville bli den største utfordringa for fisken. Ved hjelp av forsøk i svømmetunnel – som en tredemølle for fisk – har vi funnet ut at det ikke er tilfellet. Vi har testet ut varighet og styrke på vannstrømmen, temperatur og oksygeninnhold i vannet. Vi har kartlagt kapasiteten og hvor lenge fisken kan svømme før den blir utmattet. Hvordan reagerer den når den blir sliten? Slik kan vi definere grenseverdier for hvor sterke strømforhold det kan være i et oppdrettsanlegg innenfor rammene av forsvarlig dyrevelferd. Våre forsøk avdekket også at laksen vil tåle strømforholdene under eksponert oppdrett godt, men at rensefisken ikke vil det. Dette er relevant i diskusjonen om det er etisk forsvarlig å benytte rensefisk. Nyttig kunnskap er det også at oksygentilførsel ikke løser seg selv i store enheter ved eksponert oppdrett – i strid med opprinnelige antakelser om at åpent hav gir nok frisk vannstrøm. Godt designede vitenskapelige forsøk gir mer pålitelige svar enn «prøving og feiling» i vanlig drift – og trenger langt færre «testfisk» for å komme til svaret.

Sett fra vårt perspektiv er det merkelig at EU lar millioner av fisk og andre dyr lide hver dag i kommersiell produksjon uten at det får konsekvenser, når vi som forskere opplever at et kontrollert eksperiment med 80 laks som skal ha det ubehagelig en liten stund fordi de f.eks. må svømme over sin tålegrense, kan kreve en møysommelig søknadsprosess. Det er ikke fornuftig bruk av ressurser, har ingen kontakt med virkelighetens dyrevelferd, og tar heller ikke hensyn til om formålet er nettopp å øke dyrevelferden. Dette er noe helt annet enn forsøk med f.eks. kosmetikk.

En generell nullvisjon om dyreforsøk viser ikke grunnleggende forståelse for biologi. På dette fagfeltet må teorier alltid kontrolleres mot en komplisert virkelighet. Gjør vi ikke det, kan det bære virkelig galt av sted. Med feil beslutningsgrunnlag kan millioner av fisk bli utsatt for miljø eller teknologi som gir dårlig dyrevelferd.