Velferdsteknologi kan gi en forbedret desentralisert helsetjeneste, men godt organiserte responssentre er  avgjørende for at brukerne skal oppfatte dem som gode og trygge, mener skribentene.

Velferdsteknologi kan gi en forbedret desentralisert helsetjeneste, men godt organiserte responssentre er  avgjørende for at brukerne skal oppfatte dem som gode og trygge, mener skribentene.

Illustrasjonsfoto: Joakim S. Enger
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Alarmen går – men hvem svarer?

Desto flere «duppeditter» som blir installert hos brukere, desto mer presserende blir spørsmålet om hvem som skal svare når alarmen går.

Økt bruk av helseteknologi blir sett på som redningen for kommuner med økende antall hjelpetrengende, en eldrebølge på full fremmarsj og i tillegg stor mangel på pleiepersonell og spesielt sykepleiere.

Mer bruk av teknologi krever at det utvikles nye måter å jobbe på i helsesektoren.

Ifølge Nasjonalt senter for e-helseforskning har nå i overkant av 200 kommuner tatt i bruk helseteknologi/velferdsteknologi i helse- og velferdstjenesten. I kjølvannet av denne utviklingen dukker det opp nye utfordringer for kommunene.

Trygghetsalarmer er i dag kjent for de fleste og brukes både av hjemmeboende og hjelpetrengende på institusjon. I tillegg blir det nå tatt i bruk et vell av helseteknologi – som digitalt tilsyn, digital døralarm, fall- og fuktsensorer, GPS, medisindispensere, medisinsk avstandsoppfølging og digital kommunikasjonsplattform.

En stor del av denne teknologien er interaktiv. Det vil si at den sender ut et varsel eller en alarm med forventet respons fra helsetjenesten. Hvor denne responsen kommer fra, varierer i dag i stor grad fra kommune til kommune. Det er en utfordring for kommunene å finne ut hvordan de best kan organisere en responstjeneste eller alarmsentral.

Hvem skal svare når alarmen går? Desto flere «duppeditter» som blir installert hos brukere, desto mer presserende blir dette spørsmålet. Dette dreier seg ikke bare om å knekke organiseringsnøtten for kommunen. Det dreier seg også om penger – mange penger.

De fleste kommuner har etablert et responssenter i en eller annen form:

  • en ny kommunal enhet,
  • en interkommunal enhet,
  • en outsourcet, ekstern tjeneste
  • eller varsler og alarmer kan gå direkte til hjemmesykepleien.

Et responssenter er en mottakssentral for varsler og alarmer fra forskjellig teknologi som er installert primært hos hjemmeboende personer. Ansatte på responssenteret avklarer årsak til alarmen og vurderer om det er nødvendig å varsle hjemmetjenesten, ambulansetjenesten eller pårørende, eller om saken kan avsluttes over telefon.

Bruk av velferdsteknologi har et potensial til forbedret desentralisert helsetjeneste. Men en god organisering av responssentre er helt avgjørende for at brukere av digitale helsetjenester skal oppfatte dem som gode og trygge.

Med ulik organisering av responstjenester kan tilgangen til tjenesten være forskjellig for brukerne.

En økende innføring av velferdsteknologi og behov for en påfølgende etablering av responssentertjeneste gir store ringvirkningene for kommunene. Det er en utfordring at innkjøp og drift av velferdsteknologi skal gjøres innenfor de samme rammene som kommunen allerede har, både når det gjelder personalressurser og andre ressurser.

Mer bruk av teknologi krever også at det utvikles nye måter å jobbe på i helsesektoren, og ikke minst opparbeiding av ny kompetanse hos de ansatte. Dette tilsier at det er et stort behov for mer kunnskap om ulike organisasjonsmodeller for responstjenester som kommunene tar i bruk.

Utfordringen med organisering av responstjenesten er tema i et pågående forskningsprosjekt ved Senter for helse og teknologi ved Universitetet i Sørøst-Norge: «Bærekraftig modellutvikling for organisering av responssenter».

Responssentrene i Skien kommune og i Kongsbergregionen er partnere i dette prosjektet, sammen med helseteknologileverandøren NetNordic AS.

Skien kommune og kommunene i Kongsbergregionen er opptatt av bærekraft i helse- og omsorgstjenestene generelt og i sine regioner spesielt. De har vært pionerer og har gjort betydelige satsinger på ny teknologi og på sine responssentre.

Erfaringer herfra viser at responssentre krever regional koordinering og prioritering. Samtidig som det er viktig med lokal og regional forankring og lokalisering av responssentrene, er kommunene avhengig av å samarbeide fordi mange mindre kommuner vil mangle kompetanse og ressurser til egne etableringer.

Kravet om gevinstrealisering knyttet til bruk av velferdsteknologi i helse og velferd setter et ekstra press på kompetanse, tjenesteutvikling, bærekraftig driftsmodell og ledelse i kommunene. Alt dette er tema i forskningsprosjektet «Bærekraftig modellutvikling for organisering av responssenter».

Det overordnede målet med forskningsprosjektet er å utvikle kunnskap om interkommunale responssentre, om bærekraftig organisering av disse og behov for innovasjon og kompetanse i kommunene.