Anniken Wiik (34) og datteren Ada (10) går en usikker vinter i møte. Det er de ikke alene om. Nye tall viser at 19.000 barn i Oslo lever i husholdninger med lav inntekt.
«Hjelper det hvis jeg gir deg denne, mamma?»
10-åringen fant en 20-kroning på bakken i dag tidlig. Da fortet hun seg inn i huset til moren.
Det hjelper kanskje litt. Med mindre noe uforutsett skjer. Som å få en bot på 1800 kroner fordi du ikke hadde råd til bussbillett.
Eller når helsen svikter, og du må droppe vitaminene du egentlig trenger, for å unngå mangelsykdommer.
Disse scenariene har vært realiteten for Anniken Wiik (34) datteren Ada (10) denne høsten. Men kampen om å få endene til å møtes, har de stått i lenge. Når andre utgifter er betalt, oppgir Wiik at de har 2000 kroner til mat hver måned.
– Det er tøft å utlevere livet sitt på denne måten. Man føler seg naken og avkledd, sier Wiik om å stå frem i Aftenposten.
Men det er ikke et alternativ å skjule krisen de lever i.
Og hun vet hvor hun skal gå for å snakke åpent med andre om det.
Et lite håp
Familien Wiik er langt fra den eneste familien i Norge som lever under fattigdomsgrensen.
En ny rapport fra SSB og Røde Kors oppsummerer det slik:
- 19.000 barn i Oslo lever i lavinntektshusholdninger.
- I bydelen Stovner, hvor familien Wiik bor, gjelder dette så mange som en tredjedel av barna.
- I delbydelen Fossum lever over halvparten av familiene i fattigdom.
Tall fra Oslo kommune viser også at behovet for sosialhjelp er økende. Andelen som mottok sosialhjelp i november i år, har økt med åtte prosent siden i fjor.
Facebook og Finn.no svømmer over med folk som ber om hjelp til jul.
Men ropene om hjelp er som regel undertegnet anonyme.
Janne Olise Raanes er avdelingsdirektør for Avdeling oppvekst og frivillighet i Kirkens Bymisjon i Oslo. Hun forteller at fattigdom kanskje er et av de siste tabuene vi har igjen i samfunnet. Mange gjør alt de kan for å skjule det, sier hun.
– Jeg hadde nok blitt gal hvis jeg skulle holdt det hemmelig, forteller Anniken Wiik.
I et bygg med rosa, grønne og gule vegger finnes det et lite lys. Det gir familien Wiik et lite håp i hverdagen og et avbrekk fra virkeligheten.
Det heter Røde Kors Familiesenter. På dagtid er det barnehage her. Tre ettermiddager i uken fylles det med lokale innbyggere fra Stovner. Wiik og datteren er faste gjester.
Denne ettermiddagen er det «vinterfest». 50 deltagerne får både gratis middag og julegaver.
Ada skal bruke ettermiddagen godt: Spille spill, male og tegne. Få utløp for den kunstneriske kreativiteten som bobler i henne. En vakker dag blir drømmen om å spille volleyball eller fiolin kanskje oppfylt også. Men moren har ikke turt å sjekke hva det koster.
Familien Wiik er avhengig av alternative løsninger:
Matsentraler, vegetarmat og gratis middager. Måltidene på familiesenteret kommer selvsagt godt med. Men møteplassen gir dem også noe mer.
– Et nydelig tiltak
Familiesenteret åpnet i september. Det er tenkt som en møteplass for Stovners innbyggere. Særlig for dem som av ulike årsaker ikke har tilgang på fritidsaktiviteter, forteller Aina Scheller. Hun er leder for enhet barn og familie i Røde Kors Oslo.
– Flere av deltagerne lever i en sårbar livssituasjon. Noen både sosialt og økonomisk. Da hjelper det å ha en møteplass, hvor man kan kjenne på fellesskap og tilhørighet, sier hun.
Tilbudet har vært en suksess. Det viser besøkstallene. Scheller tror at fellesskapet kanskje kan veie opp for det å være isolert eller ha lav inntekt.
Wiik og datteren har vært der hver dag siden åpningsdagen. Det har betydd mye å spise mat med andre og bli introdusert for gratis aktiviteter i lokalområdet.
– Det er et nydelig tiltak. Og det er så viktig for oss å kunne finne på ting som ikke koster penger, sier hun.
Familiesenteret gir dem tre ettermiddager i uken hvor de kan glemme frykten som forfølger dem hele tiden ellers.
Det hjelper å være åpen
Det er frykten for å få en julegave hun ikke kan gjengi. For å bli invitert i et bryllup hvor det forventes dyre gaver. Eller at foreldrene i Adas skoleklasse skal spleise på noe.
Men det er en ting som hjelper: Å være åpen om hvordan det står til.
Da slipper Wiik å forklare hvorfor hun ikke alltid kan gi noe tilbake.
På grunn av psykiske helseutfordringer er ikke Wiik i stand til å jobbe. Det blir hun trolig ikke med det første heller. Arbeidsavklaringspengene hun får utbetalt månedlig, rekker ikke langt.
Å bli frisk nok til å jobbe, tør hun ikke å håpe på med det første. Hun våger likevel å drømme om det.
Men alenemoren vet at hun må ta én dag av gangen. Og snart har hun og datteren noe å glede seg til.
Julen nærmer seg. De har spist linser og grønnsaker i hele oktober og november. Dermed har de spart noe av det månedlige matbudsjettet på 2000 kroner.
Det gjør at de kanskje får råd til å spise god julemat når julen ringer inn.
